Det edle dyr. Skuespill

• I rollene:
• Hundeeieren (Gunnerud)
• Anklageren (Munch)
• Dommeren
• Melkegutten
• Postbud 1, 2 og 3
• Naboer, vitne 1, 2 og 3
• Forteller

Hundeeieren (Gunnerud):
Se dette edle dyr, god og tro. Den har bare gjort sin plikt.

Dommeren:
Hvordan kan du si det? Den har jo bitt en gutt?
Til melkegutten:
Ble du bitt da du kom med melken?

Melkegutten:
Ja, i rompa.

Hundeeieren (Gunnerud):
Den gjorde sin plikt – gutten var innenfor gjerdet. Da skal den bite.

Dommeren:
Hvis noen slo til deg her, innenfor huset, hadde han hatt rett til det?

Hundeeieren (Gunnerud):
Jeg er jo et menneske. En hund er en hund.

Dommeren:
Men er ikke melkegutten også et menneske?
Til postbudet:
Ble du bitt av hunden?

Postbud 1:
Ja, da jeg la brevet i postkassen.

Hundeeieren (Gunnerud):
Hunden hadde rett til å bite. Han stod halvveis innenfor gjerdet. Da har han plikt til å bite.

Dommeren:
Nå, nå.

Postbud 2:
Jeg ble bitt på lignende måte.

Postbud 3:
Det var vinter og jeg fikk revet buksene av meg. Hundeeieren kjøpte nye bukser til meg, men sa: Da var da som bare at jeg skulle betale klærne dine.

Dommeren:
Til hundeeieren
Er dette sant?

Hundeeieren (Gunnerud):
Postbudet ble ikke bitt. Han holdt i gjerdet og hunden bet som den skulle. Det regnes ikke som bitt hvis det ikke skjer helt borte fra huset.

Dommeren:
Svært så hurtig postbudene byttes ut der ute… Det skulle ikke være hundens skyld?

Hundeeieren (Gunnerud):
De liker seg vel ikke.

Dommeren:
Hvorfor har du en hund som biter slik og som slår folk overende?

Hundeeieren (Gunnerud):
Jeg må ha en hund som biter. Min kone er søvnløs og redd av seg. Hun sover tryggere når hun vet at hunden kan bite.

Dommeren:
Men det er så leit for andre. De kan jo bli vettskremte og søvnløse.
Har forresten hunden bitt deg?

Hundeeieren (Gunnerud):
Nei.

Dommeren:
Det hadde vært heldig.

Anklageren (Munch):
Den angrep meg som hunden i Wessels hundemord med skarpe tenner, som om jeg var en skrekkelig hundemann fra et sirkus. Den har bitt vennene mine også. Kvinnfolk har den slått overende. Jeg synes det er nok. Jeg kunne ikke bruke den eneste farbare vei. Jeg synes når jeg så all den medfarten melkegutten og postbudet fikk av denne bastarden av en kjøter bare de går på en lovlig vei, at det er min plikt å si i fra. Hvis et menneske hadde oppført seg slik, hadde det fått tukthus i årevis!

Nabo, vitne 1:
Den har ikke bitt meg.

Nabo, vitne 2:
Den har ikke bitt meg.

Nabo, vitne 3:
Den har ikke bitt meg.

Anklageren (Munch):
Da må jeg få si: Alle disse er venner av huset. Jeg vet forresten om minst 20 mennesker som bor langt av gårde, på Vålerengen, som ikke er bitt!

Dommeren:
Hvorfor skiller du deg ikke med hunden?

Hundeeieren (Gunnerud):
Min kone må sove. Du forstår, hunden er snill mot sine venner. Det edle dyr tror det er dens plikt å beskytte veien og at alle den ikke kjenner, er kjeltringer. Et edelt dyr. Jeg tilbyr alle å komme på mine ukentlige kurs der man lærer å tekkes hunden. Det er blant annet om å gjøre å uttale kjælenavnet Lullebass på en egen måte når den hopper opp. Da er den snill med en gang. Det må bare litt tålmodighet til.

Dommeren:
Hunden blir dømt til å bindes.
Til anklageren:
Bli venn med hundeeieren. Hunden er dømt til lenker.

Anklageren (Munch) – rekker sakte hånden fram.

Hundeeieren (Gunnerud):
De har løyet for retten

Anklageren (Munch):
Til dommeren
Skal jeg slå til han? Jeg har jo rett til det innenfor huset!

Dommeren:
Nei. Du er et menneske.

Forteller:
Det ble uro over hele stedet. Hundens venner samlet seg og lovet hevn mot den onde anklageren. Vinduer ble knust. Veiene ble fulle av halvvoksne gutter som pep og skrek når anklageren gikk forbi.
    En dag falt et hagleskudd fra gjerdet. Anklagerens elskede hund ble truffet i brystet. Den stod en stund skjelvende og blodig, og døde.
    Politiet ble hentet. De traff to gutter med haglegevær. Han kom tilbake og meldte at det var fint folk –
    En skikkelse var sett løpe like etter skuddet.
    Det var stadig ubehageligheter. Det varte i 15 år.
    Anklageren gikk ikke mer på veien. Han laget en åpning i hekken som førte ut til en mark. Der snek han seg ut når han skulle spasere. Langt borte fra den hylende hopen og husklyngene.
    Man hadde hørt at han var lei seg fordi hans kjære hund var blitt skutt like utenfor hans stuedør, at det haglet stener over huset hans, at vinduer ble knust. I fire år hadde han først klaget over at han ikke hadde kunnet gå på den eneste farbare vei på grunn av en sint hund. Deretter i femten år på grunn av hylende, halvvoksne gutter som slengte skjellsord etter ham. Å bli vekket opp om natten av ringing på porten, og stadig ringing uten grunn hele dagen.
    Han klaget på Molboerstedets ledende mænd. Doktoren på Molboerstedet mente at han led av komplekserer, hemninger, fikse ideer og var kverulant.
    Han ble innesperret på galehus. Der sitter han ennå.

Anklageren (Munch). Epilog:
Det var krigstilstand i mange år. Det ble holdt skytebane rett utenfor mitt hus. Naboens pistol knallet hele dagen. Det ble brent bråte like ved atelierene mine, så gnister falt ned. Flammene gikk til himmels. Mine egne hunder ble gale av skytningen så de bet i stykker 4 tepper, 24 frukttrær og 3 hundehus. Da de så begynte å spise opp bygningene, skjøt jeg dem.